tirsdag 12. april 2011

Skamfull og flau

Kun dårlige og dvaske bloggere neglisjerer sin egen blogg. Bergljot-bloggen går for lut og kaldt vann - og jeg skjemmes når jeg ser at det er kommet nye følgere til. Det er ikke mye å hente her, liksom. Enda verre er det at jeg er så fraværende inne i Bloglandia om dagen. Unnskyld, unnskyld. Jeg kommer sterkere tilbake. Jeg lover. Jeg vet at jeg har noen awarder på vent - og at det ligger utfordringer der ute jeg ikke har tatt fatt i. Unnskyld for det også. Jeg blir alltid vilt smigret når jeg blir gjenstand for heder og ære og lignende. Planen er å komme ajour om ikke så altfor lenge. I dag gikk de siste gibortene mine i posten, de som skulle vært gitt bort for lenge siden. Jeg hadde aldeles glemt dem, de dukket bare plutselig opp i lyspæreogbatteriskuffen. Skuffende - ikke minst for meg selv. Beklager at det er gått både vinter og vår sidsen trekningen. Og så var det payitforward'en - husker dere den? Jeg husker den så vidt - og jeg har tenkt å overholde forpliktelsene mine. Jeg tror ikke at den er helt gått ut på dato ennå, det kan da ikke ha gått et helt år? Ting tar bare litt tid, ser dere. Sånn. Nå har jeg skammet meg ferdig for en stund. og det skal jeg markere med en aldri så liten konjakk.

torsdag 7. april 2011

Stakkar, stakkar salamander


Jeg har blogget om øgler, amfibier, kryperter og desslike tidligere. Innlegget var riktig gripende, så vidt jeg husker, jeg delte tanker og følelser rundt hvorvidt en uoppdaget skrekkøgle trenger å bli oppdaget. Og så sa jeg vel noe om hvor nifse jeg synes slike skapninger er.

Det har ikke skjedd så mye på fobifronten; jeg vil fortsatt heller brenne i helvetet enn å stå ansikt til ansikt med en varan, iguan eller lignende. Og jeg mener fortsatt at slike skumle skapninger har livets rett, på linje med alt annet levende (muligens med unntak av spyfluer).

Så til poenget, etter en som vanlig altfor upoengtert innledning. Jeg så, for første gang, en ekte salamander i går. Han var vesentlig mindre og mer puslete enn jeg hadde forestilt meg. Møtet fant sted i kjøkkenet mitt - kreket var for anledningen brakt innomdørs i et norgesglass for å dokumenteres og avfotograferes.

Hvorfor? Fordi han er sjelden. Og fordi de som styrer i denne kommunen ikke tror på ham. De tror bestanden er borte - og at det derfor må være helt greit å anlegge et nytt, svært byggefelt rundt salamanderdammen.

Det er jo ganske trist at de synes det, for salamanderen er på den såkalte rødlista over truede dyrearter i Norge. Det finnes to arter - små og store. Begge er sårbare og står i fare for å bli utryddet.

Dersom de bygger hus i området rundt (og i?) dammen til kreket i norgesglasset, har han dårlige odds. Han skjønner nemlig ikke at han må finne seg en annen dam. Han er meget, meget hjemmekjær (og kanskje ørelite grann dum, men det er det mange som er, så det skal vi ikke bruke mot ham.)

Jeg synes vi skal ta vare på vår venn salamanderen, dammen hans og kystheilandskapet rundt. Hus kan vi bygge andre steder, her er plenty med plass. Hvis dere er enige med meg, setter jeg umåtelig stor pris på om dere blir med på underskriftskampanjen på nettet.

Trykk på denne lenka, og meld dere på! Gjør det for salamanderen - eller for meg. Samme det. Tusen, tusen takk for oppmerksomheten!

(Og ja - bildet er autentisk. Hånden tilhører min yngste datter, som er vesentlig modigere enn sin mor.)


tirsdag 5. april 2011

Morgenstripp

Mer pikant blir det antakelig ikke. Bergljot (42) skrider ut av dusjen - nybonet og fjong - i visshet om at hun er alene i baderummet - helt, helt alene. Siden værelset befinner seg i tredje etasje i residensen, og siden det kun er utstyrt med et takvindu, legger ikke Bergljot bånd på seg selv. Det er mulig hun er synlig for flytrafikken - men neppe på cellulittnivå. Så blir Bergljot var at det legges takpanner hos naboen. Av et par byggmesterbobber som trolig ser Bergljot like skarpt som Bergjlot ser dem. Fasiken. Og over og ut.