fredag 30. oktober 2009

Sjefingeniør og litt om Sølvpilen (R.I.P.)

Skjæbnens veier er som kjent uransaklige, og det har blant annet avstedkommet at Bergljot er blitt ingeniør. Sjefingeniør, attpåtil. Det som kjenner meg mer enn middels vet at det er ironisk, jeg til og med hylende morsomt, siden jeg er totalt ubrukelig til praktiske gjøremål.

Rett nok er tittelen knyttet til en stillingsgruppe i Staten. I denne etaten er folk flest både tekniske og velutdannede, derfor har de valgt å gjøre ingeniører av oss alle. Men ikke alle har sjef foran, altså, det er bare noen av oss.

Jeg har alltid forfektet at ingeniører er noe annerledes skrudd sammen enn oss andre (nå blir det jo de andre, siden jeg er en selv). Blant annet praktiserer de egne regler for orddeling, alt deles opp i små enheter: bade kar, hoppe tau, gynge hest, sol gangs bris og så videre. Ingeniører er absolutte, ufravikelige, firkantede, fantasiløse, resultatorienterte og fornuftige.

Nå venter jeg på smitteeffekten. At jeg skal bli noe av dette, siden jeg er blitt en av dem. Vaniljedeigen mener jeg allerede er firkantet (jeg foretrekker å kalle det oval), men fornuftig er jeg iallfall ikke. Og jeg er fortsatt ganske god på orddeling (for jeg deler ingenting).

En gang utøvde jeg tekniskpraktisk arbeid, og dette liker jeg egentlig godt å fortelle om (det er til og med mulig jeg har blogget om det før). Det var da eksbilen min, en Nissan Sunny California diesel, pådro seg hull i bakre potte (også kjent som eksosrøret, sotrøret m.m.). Siden jeg om mulig var enda mer ubemidlet da enn nå, bestemte jeg meg for å fikse opp i dette selv. Jeg mener, hvor vanskelig kunne det være?

Sunnyen (som seinere, da Frekkesen overtok den, fikk navnet Sølvpilen (Sølvpikken blant venner) ble plassert over grava på Essoen på Sandnes, og min venninne Mette (som er sosionom) og jeg klarte å lugge av den grusomt fastrustede bakre potten. Vi stappet på den nye, festet med gummioppheng (en slags syltestrikk) og slangeklemme og gratulerte hverandre med vel utført mekanikerarbeid.

Jeg var veldig fornøyd med å ha funnet den tekniskpraktiske siden av meg, dessuten syntes jeg det var fint å ha spart meg selv for store utgifter. Imidlertid gikk vinningen opp i spinningen allerede samme kvelden, for jeg ble tatt i fartskontroll på vei hjem til Stavanger. La oss ikke dvele ved det - poenget er at jeg da innså at det kanskje ikke skulle være sånn at det er meningen med mitt liv at jeg skal mekke noe særlig. Eller utøve ingenørgjerninger. Eller kjøre Sølvpilen.

Men jeg kan godt være sjef.

onsdag 28. oktober 2009

På beite


Før jeg møtte min fantastiske vaniljedeig våren 1999, var det mye fjas og vas i den bergljotske tilværelsen. På mange områder, vil jeg si. Kostholdet var basert på brødskive, pulverkaffe, sjokokade og Cola Light (med innslag av rødvin og røyk (fram til nyttprsaften 2006). Jobben gikk i en slags turnus, med lange vakter og til dels korte netter og seine morgener. Det ble en del party også, for å si det sånn. Mye var stabilt ustabilt.

Stabilt ustabilt var det også på relasjonsfronten (det ble jeg sterkt påminnet da jeg rensket opp i postposen her om dagen). Det var ikke det at jeg ikke gikk inn i ymse relasjoner - problemet var heller at jeg ofte måtte se meg nødt til å avslutte dem ganske kjapt. Fordi jeg ble lei... eller fordi de føltes feil.... eller fordi de faktisk til de grader var feil. Jeg var ikke alltid skånsom i oppslåingsfasen, heller. Huff.

Hvor vil jeg hen med denne selvpiskingen? Jo. Jeg tenkte det var på tide å gi litt cred til hverdagen. Til stabiliteten og rammene, til fornuften og forutsigbarheten og tryggheten. Friheten er ikke borte, den har bare fått en annen definisjon og form. Det går an å være fri, selv om man har et gjerde rundt seg. For det er opp til en selv å røkte landskapet innenfor.

Takk til vaniljedeigen som lokket meg inn gjennom grinda (sant å si trengte han ikke å bruke mye pisk - - -). Jeg lover ikke å bykse over gjerdet (og det er ikke bare fordi jeg begynner å bli gammel og lite spenstig).

tirsdag 27. oktober 2009

Problem

Å knuse kanna til kaffetrakteren er skikkelig dustete. Særlig når det skjer fordi noen (jeg) prøver å tømme overskuddsvann fra trakteren i vasken - uten å ta kanna av først.

Og så er det litt irriterende at det er fjerde gangen jeg gjør det - på få år - hvis vi regner med de to gangene jeg har kræsjet innmaten i diverse presskanner.

Heldigvis vet jeg hvor tilbøyeligheten stammer fra. For det må jo være en grunn til at mor mi aldri har hatt en kaffetrakter bestående kun av originaldeler.

torsdag 22. oktober 2009

Brev


Jeg har en stor bærepose med gammel post oppi. Jeg har dratt den med meg hver gang jeg har flyttet, da har jeg tømt skuffer og skap for arkivverdig korrespondanse og dyttet det nedi posen. I går tok jeg et oppgjør med innholdet.

Det ble en munter og vemodig kveld i samvær med meg selv og fortiden min. Jeg fant hete kjærlighetsbrev - og sinte duhardumpetmegbrev. Mange, mange postkort - og lapper fra venninner jeg for lengst har mistet kontakten med. En del brev fra Libanon var det også, fra flere avsendere. Jeg fant uventet mange brev fra mormor og mor, og også et par fra far. Ett var fra Frekkesen, ellers lite fra søsken.

Studentbevis, vorspielbilder, bilder av meg med rødt hår og sigarett i lanken - og en mengde gamle kvitteringer. Dokumentasjon på relasjoner jeg kunne ha vært foruten havna i papirsøpla (umakulert), det samme gjorde kvitteringene brevene fra han amerikaneren som truet med å komme på besøk.

En dag skal jeg lese disse brevene og mimre over fortida. De minner meg på at jeg har og har hatt venner og familie - og at de faktisk har giddet å bruke tid på å skrive til meg. Jeg ser at noe er gått tapt i denne digitale verden når alle har mobiltelefon og pc. Folk skriver ikke til hverandre lenger, ordene forsvinner i løse lufta. Kjærlighetsmeldinger på sms blir vel ikke ganske det samme, og, ooops! Så mister man mobilen. Eller minnet er fullt, og ting må slettes.

Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å begynne å skrive brev igjen, på papir. Håndskrifta er for lite i bruk, så den ser forferdelig ut. Seint går det også. Jeg får varme meg på de brevene jeg allerede har fått.

Vaniljedeigen var litt taus mens jeg satt og pludret over de arkeologiske utgravingene mine. Han syntes det var rart å bli minnet på at jeg har en fortid. Jeg har jo ingen brev fra ham heller, blant annet fordi jeg flyttet inn til ham omtrent før han hadde fått områdd seg. Men jeg husker en mail, fra den initielle hekkeperioden. Den begynte slik: "God morgen, lille prinsesse...". Seinere er det blitt mer sånn: "Hei, konemor..."

Det blir ikke helt det samme.

tirsdag 20. oktober 2009

En hjelpende hånd

Jeg er ingen omsorgsfull kone. Vaniljedeigen har vondt i leggen, og i stedet for å være kjærlig og mild, er jeg sur fordi jeg ser for meg dager med mye arbeid fordi han ikke kan bidra i heimen. Klager gjør han også.

Skaden er naturligvis selvpåført. Normalt driver han ikke med selvskading, men han er glad i trim. Utrolig nok har han ikke fått med seg at det kan være fornuftig å varme opp, enda han har vært aktiv volleyballspiller i ungdommen. Resultatet i går ble vondt i leggen, og en ikke ubetydelig muskelskade (ifølge vaniljedeigen, som for anledningen har oppsøkt lege).

Nå går det i Voltaren og krykker. Og sykemelding ut uka. Jeg trøster etter beste evne (den er som sagt dårlig), uten at det ser ut til å hjelpe mot smerteinfernoet.

Som mine tre sporadiske lesere kanskje har fanget opp (hallo, er dere der fortsatt, forresten? Dere er skikkelig sløve til å gi dere til kjenne om dagen...;-), så har jeg litt låk samvittighet for omsorgssvikten. Men jeg har fått litt bedre selvfølelse etter at jeg ble gjort kjent med at Røkke har reddet livet til sin fru. Hun kom i skade for å bli feid over ende av masta på seilskuta deres i en storm.

Livredningsoperasjonen til Røkke-mann gikk ut på at han løp bort til henne og bisto henne til doktoren var på plass. Hallo! Jeg bisto da vaniljedeigen, jeg også. Om jeg ikke akkurat løp bort til ham, jeg var jo ikke der, så hjalp jeg ham med å kjøle ned leggen da han kom hjem (han hadde tenkt å bruke varme omslag, tydeligvis kan han lite om idrettsmedisin). Og så bar jeg ham til sengs. Det er omtrent på linje med innsatsen til Røkke.

Så det er sagt.

torsdag 15. oktober 2009

Lillehammer

Jeg var "vaggar" under OL på Lillehammer. Det vil si at jeg var ett av disse mange tusen menneskene som veltet rundt i overdimensjonerte bobledresser i grått/cerise. Jeg er bombesikkert på at noen av oss vaggarna var vel så slitne som atletene etter at vi hadde lekt ferdig. Det blir mye svir innimellom lekingen. En årsak var kummerlige boforhold på feltseng på tolvmannsrom på en skole.

I går var jeg ute og gikk tur i vaggarjakken. Den dukket opp i en sekk etter flyttingen, må si at den var relativt godt bevart etter å ha ligget sammensnurpet og mørkt i mange år. Jeg synes fortsatt at den er ganske stygg, og tvilsom lagring hadde påført den en bisarr lukt også. Men den varmer. Mine tanker gikk til kongen, som også trosser estetikken for å holde varmen. Hans Albertville-jakke er enda gryseligere enn min.

At jeg redebuterte som vaggar hadde muligens også sammenheng med at jeg tidligere denne uka var tilbake på Lillehammer for første gang på 14 år, det var litt fint og litt rart. Håkons pub var tommere enn den pleide å være, men det var angivelig på grunn av en nyetablering med spritservering.

Jeg liker Lillehammer. De som bor der kan framstå som litt innesluttede, men jeg liker stedet og folkene likevel.

onsdag 14. oktober 2009

Paradoks


På et eller annet tidspunkt går man fra å være en kvinne med en fremtid til å bli en kvinne med en fortid. Overgangen fremstår som glidende for den det gjelder, brått er man liksom bare der.

Så sånn er det.

fredag 9. oktober 2009

Soria Moria II

Så litt storpolitikk.

I Soria Moria II legger regjeringspartiene opp til at det offentlige, på sikt, skal ta en større del av ansvaret for tannrøkta til det norske folk. Blant annet tar de sikte på at alle over 75 år skal få gratis tannkontroll.

Typisk at det er de som ikke har tenner igjen som skal nyte godt av slike velferdsordninger.

Hilsen Bergljot, som kvinner seg opp til dagens rotfylling og alle ekstraordinære utgifter denne vil medføre

torsdag 8. oktober 2009

Amme ledig på Nord-Jæren

Desperat Dagros med bortreist kalv (2) er klar for oppdrag. Har mye å gi, og til tross for høy alder holder varene god kvalitet. Innpakningen er dog noe medtatt grunnet hyppig bruk og tidvis misbruk.

Høy prisklasse. Ammen har svimlende boliggjeld, dårlig cashflow og hun skal snart rotfylle. Tar primært oppdrag på Nord-Jæren, men andre tjenestesteder kan diskuteres.

Bill.mrk. "Spreng"

onsdag 7. oktober 2009

Hvor er....

...høst- og vinterklærne mine? I hvilken kasse skal jeg lete? Bare de ikke er i en av eskene som er hensatt i garasjen, ved juletrefoten, trampolinen og min manns plaskebasseng (det er like stort som Frognerbadet).

Det er i ferd med å bli kaldt i Hålandsmarken og omegn. I dag klarte jeg å spa fram et par støvletter. Det er bedre enn forventet, tingenes tilstand tatt i betraktning. Kåpene mine er borte, alle som en. Noen gikk til Fretex i kasteraidet før flyttingen, men jeg heiv da vel ikke alle? Hvor lenge kan man gå i dongerijakke uten å få blærekatarr? Er det sånn at når jeg faktisk fryser nok kommer til å gå i allværsjakke til jobb (den vet jeg faktisk hvor er)?

Hadde jeg vært solvent, hadde jeg benyttet anledningen til å handle. Mannen er borte, og alt burde ha ligget til rette for betydelige utskeielser. Men alarmanlegget skal betales, og det går foran alt (akkurat som om jeg vet hvordan man skrur på den hersens alarmen, hva skal vi egentlig med den?).

Mens vi snakker om klær. Omsider har vi hatt målemann på besøk, så nå ser det ut til at vi kanskje kan få oss garderobe in the master bedroom. Eller var det master's bedroom? Tipper han hadde likt det, masteren. Han og jeg bor fortsatt i hver vår pappeske, iallfall gjør klærne våre det. Jeg har gitt opp å ta meg ned i de ulike geologiske lagene, det er best å bare operere i toppskiktet. Fuglene vet hva som befinner seg nede i cambro-silur eller midtre jura. Kanskje det er der kåpene mine er?

Mens vi fortsatt snakker om klær så kan jeg berette at min aller beste venn, vaskemaskinen, er blitt defekt. Det passer sinnssykt bra nå som vi har så god råd (ha ha). Den lekker vann, og Mannen har gitt meg forbud mot å bruke den. Veldig kjekt når man har huset fullt av unger. Nå har Mannen som kjent tatt med seg arvingene på ferie og jeg er hjemme alene med katta og min troløse venn. Og en haug med skittentøy. Den haugen kommer til å bli betraktelig større når gemalen kommer hjem, for jeg tipper at han ikke har vasket særlig mye underveis. Huff.

Har jeg sagt at jeg har sluttet å amme?

tirsdag 6. oktober 2009

Sweet dreams

Natt til i går drømte jeg at jeg var troløs, og det med to uidentifiserbare karer.

Slikt er sjelden kost for ei trøtt, dårlig vedlikeholdt småbarnsmor, og egentlig burde vel opplevelsen gitt meg en opptur. Men nei. Jeg våknet med svart samvittighet.

Det viste seg at også vaniljedeigen hadde drømt om meg natt til i går. Der var det lite damp, for å si det sånn, han drømte at jeg hadde drept to personer, og at han hadde angitt meg til politiet.

"Anga du meg virkelig?" spurte jeg vantro, "du skal jo elske meg i gode og onde dager?"

"Du tror vel ikke at jeg ville bo med en dobbeltmorderske?" repliserte mannen i mitt liv.

Fra nå av skal jeg ikke angre hvis drømmene mine tar meg til steder jeg ikke burde være, det er helt sikkert. Og så håper jeg inni meg at verken vaniljedeigen eller jeg er sanndrømte.

mandag 5. oktober 2009

Ruset gressenke

Mannen har tatt med ungene på høstferie. Jeg føler jeg har ferie, selv om jeg strengt tatt jobber. Huset er stort og tomt og stille, jeg går rundt meg selv og tenker at nå, ja nå kunne jeg faktisk ha vasket badet. Eller vasker vinduer. Men gjør jeg det? Nei. I stedet spiller jeg teite spill på dataen, ser på tv og tenker på at jeg kanskje burde gå på kino.

Hadde den meget omtalte tannen vært seg selv, hadde jeg muligens gjort det. Den er antakelig permanent besatt av Karius og Baktus. Så vondt er det i tanna og omegn at jeg måtte på doktorbåten i Ryfylke i helgen for å grine meg til narkotika. Litt surrealistisk at legen var svensk, det ble reneste Skjærgårdsdoktoren.

Så nå stuller jeg altså rundt her i narkorus, hvis man kan kalle effekten av en pinglete Pinex forte for det, da. Murringen i kjeven gjør at jeg neppe våger å slippe meg nykter med det første. Iallfall ikke før jeg har gaflet i meg de tre pillene jag har kvar. Lurer på om jeg er hekta på ordentlig da???